En fugl hviler på kjønnet til en mann som står i en vaskebalje. Ei ku spaserer i et surrealistisk landskap med nøstelignende trær, bakker og et teppe. Overdimensjonerte peniser, uregjerlige skjegg som vokser vilt og vikler seg rundt mennesker, dyr og hus. Ornamentrike tepper, stiger, vaskebaljer, og trær med et komplekst system av kurvede grener som slynger seg over og under hverandre, slik at de ligner en motorvei. Drømmeaktige sekvenser, dagligdagse situasjoner, fantasier, kanskje også mareritt. Det er ingen avsluttede historier som fortelles i de korte hendelsene. De kan heller betraktes som fortellende tanker, flyktige visjoner, eller emosjonelle bilder av figurenes sinnstilstander. Grundige, detaljert utarbeidede komponenter med komplekse overflate- og linjestrukturer, kombineres med enkle, gutteaktige strektegninger. Figurative elementer balanseres med geometriske former som tilfører tegningene en dimensjon av mystikk, som om de var bærere av et hemmelig budskap.
Nirmal Singh Dhunsis billedunivers karakteriseres av lekenhet, oppfinnsomhet og utforskningsglede. Kunstneren liker å jobbe med serier, som blir til over flere måneder, kanskje år. Seriene er variasjoner over samme tema, der undersøkelsen av ulike komposisjons- og tegneprinsipper synes å være den grunnleggende motivasjonen. Idet kunstnerens idéer utvikles, blir også formatet gradvis større. Slik kan tegningene leses kronologisk, fra de minste i A4 størrelse, - flere av disse med påmalt ramme, som en referanse til den indiske miniatyrtradisjonen -, til de største, noen av dem asymmetriske med avrevne kanter, frigjort fra rammens konformitet.
De nyeste seriene er befolket med skjeggete menn og burkakledde kvinner, som tilsynelatende er beskjeftiget med hverdagslige gjøremål, eller oppslukt i sine egne tankeverdener. Basert på egne erfaringer og erindringer, og inspirert av forskjellige nivåer av visuell kultur, som tegneserie eller aktuelle hendelser fra medieverdenen, skaper Nirmal et spinn av referanser. Elementer fra indisk og norsk kultur, og den globaliserte verden, føyes sammen til et rikt billedkosmos, og gir overflod av assosiasjoner. Noen er unnvikende og mystiske, andre knyttet til konkrete hendelser; eksempelvis teltet, som er en direkte kommentar til Hans Rotmos låt Svarte telt: «(...) kryr som lopp og lus og bur i forsamlingshus, (...) folk som går i svarte telt når sola skinn».
Tegningenes formale nærhet til tegneserieverdenen med et todimensjonalt uttrykk er tydelig, samtidig er atmosfæren i bildene annerledes. Intrikate og komplekst tegnede elementer kombineres med naive former og innadvendt skribling. Gåtefulle, abstrakte elementer, som sirkler og diagrammer, legges over, og maleriske, fargerike komponenter føyes til. Resultatet blir et organisk, lekende og levende billedspråk, fylt med underlige detaljer som vekker betrakterens nysgjerrighet. I likhet med tegneserieverdenen finnes det også her tilbakevendende figurer, dog mangler disse skikkelsene en tydelig personlighet; noen ganger ligner de bare en skygge, eller en statisk form. Også motiver, mønstre og former er tilbakevendende. Et ornament som dukker opp i de fleste av tegningene, er den vakre, nøstelignende strukturen som karakteriserer både skjeggets tekstur og tekstilenes stofflighet. Den består av finurlige linjer, som er ordnet i remser, og organisert etter samme fletteprinsipp som trærnes grener. Denne garnnøste-teksturen er veldig dekorativ, men har også noe uregjerlig og spøkelig ved seg. Mønsteret brer seg over figurer, tepper og hus, av og til sågar over hele tegningen. Det sluker til og med ei ku og en forhøyning i landskapet, slik at kun omrissene står igjen. I en annen tegning ligner kua et sort telt, og teltets form speiles igjen i kvinnens burka. Trekantformen repeteres også i den foroverbøyde kroppen til figuren som hviler på et berg av hår og skjegg, med bakdelen opp i været.
Komiske elementer, som hårete rompehull, kvister med penisform, eller klovnesko, overrasker betrakteren og skaper en kontrast til de stille og hemmelighetsfulle handlingene figurene foretar seg. Disse synes ofte innfløkte og virker å foregå i en slags lukket verden. Dualismer som det ytre og offentlige (skjegget, burka, eksplisitt nakne kjønnsdeler) i motsetning til det intime og private (følelsesliv, åndelighet, intellekt), trer tydelig fram. I samspillet mellom det tilslørte og det nakne utforskes menneskelig intimitet og identitet. Denne identiteten kan være preget av trygghet og styrke, eller oppleves som en tyngende byrde. De overdimensjonerte penisene kan både være et uttrykk for et utmattende, ukontrollert begjær, eller et tegn på positiv seksuell kraft og livslyst. Det vilt voksende skjegget former et beskyttende mykt skall, lik en kokong, men er samtidig et flokete hinder, som kan føre til forviklinger.
Figurativt maleri (og tegning) blir gjerne tolket som et speilbilde av tiden det er laget i, som et slags sosialhistorisk dokument. Nirmal speiler utfordringene individene i et globalisert, multikulturelt samfunn møter på en subtil måte. Det er hentydninger, ingen tydelige fortellinger. Kunstneren er en svært dyktig tegner, og de dekorative og abstrakte elementene; den myke streken, de taktile overflatene, gleden over å leke seg med komposisjon og ulike teknikker, synes å være like viktig som motivene. Det at hentydningene er forsiktige, gir imidlertid ikke kunstnerens sosiale engasjement mindre tyngde, åpenheten gir snarere rom for flere tolkningsmuligheter. Det er ikke et sort-hvitt bilde kunstneren tegner av den menneskelige identiteten, for selv om situasjonene han setter figurene i er ladet med følelser, utstråler skikkelsene en beundringsverdig likevekt og ro. Noen synes å være i en slags dvale eller meditativ tilstand, andre har nesten smeltet sammen med sine omgivelser, blitt til et tre eller en organisk form i landskapet.
Identitet er ikke noe som er statisk, men formbart og i konstant endring, over tid. Tegningenes rike form synes å speile denne sammensattheten og dynamikken. Her er det detaljerte, forseggjorte elementer, og enkle do-vegg skriblinger på samme ark. Drømmeaktige visjoner, emosjonelle fortellinger og fragmenter fra en utfordrende, hverdagslig virkelighet føyes sammen til collager av en kompleks samtid og av mangfoldige sinn. Alt er flytende, samtidig rolig, - og selv om motivene kan oppleves som melankolske, er de aldri pessimistiske eller destruktive.
- Sara Noelani Müller