Tildekningens kunst
Nirmal Singh Dhunsis Masala paintings
Skrevet av Solveig Lønmo
Garam Masala
1 1/2 teskje pepperkorn
4 spiseskjeer hele koriander
2 teskjeer karvefrø (zeera)
10-12 hele, store kardemommefrø (brune)
6-8 nellikspiker
1 kanelstang
Nirmal Singh Dhunsis krydrede malerier fremkaller både søte smaker og en hissig brann på tungen. Raskt blander han dem sammen, med ingredienser fra øst og vest og hele kunsthistorien. Paljetter, glitterlim og påmalte perlesnorer pynter og dekker til lerretsoverflaten. Under denne finnes innhold av både personlig, religiøs og samfunnsaktuell art. Figurative og nonfigurative lag overlapper hverandre og utgjør en på samme tid dyp og ekstravagant estetikk.
Den siste tiden har Nirmal holdt seg til maleri, og utforsket ulike avstikkere fra veien han har bestemt seg for å gå – nemlig den han definerer som sin masala-retning. Bildene nå for tiden er enda frodigere og mer fargesprakende enn hans tidligere arbeider. Samtidig er de en utfordring for betrakteren, som får den doble rollen som både festdeltaker og arkeolog: Under glitteret og bak perleradene finnes det flere sjikt å grave seg frem til. Utgravningene viser funn som knytter seg til kunstnerens fortid som profesjonell miniatyr- og plakatmaler i India, hans nåtid som anerkjent biledkunstner i Norge – samt alt som befinner seg mellom disse koordinatene. Og det er ikke lite. Verdenshistoriske og krysskulturelle referanser preger masala-maleriene, som samtidig har en egenartet signatur. Denne er et resultat av Nirmals gjentatte reiser mellom de to verdensdelene, og av en velutviklet evne til å suge til seg visuelle inntrykk. Han er over gjennomsnittlig opptatt av det som ellers skjer i den internasjonale samtidskunsten. Blander man ytre innflytelse med egen stilsikkerhet, og historie med aktualitet, får man Nirmals kunst.
Observatøren
Masala-maleriene er derfor salige krydderblandinger utført av kunstneren slik han føler at verden og han selv er nå for tiden. Han kunne ikke malt disse bildene for tre år siden, antakeligvis kan han ikke male dem om tre år heller. Det som i høy grad opptar ham er den stadig økende globaliseringen, og forandringer som enten skjer evinnelig sakte eller overraskende fort. Fortid som henger igjen i nåtid, fremtid som plutselig befinner seg i nuet – Rema 1000-poser som legges frem for gudene Shiva og Ganesha. Nirmal Singh Dhunsi er en observatør. Med sin doble identitet kan han, nærmest som en antropolog, betrakte både norsk og indisk kultur “utenfra”. Kulturell ‘entropi’ kalles det når verdensdelenes avstand minsker, og flyten av varer og mennesker øker. Sammenkoblinger oppstår, grenser viskes ut og nye dannes. Verdens globalisering er ikke en tilstand, men en prosess.
Nirmals familie tilhører sikhismen, en religion som vokste frem i den indiske provinsen Punjab for rundt fem hundre år siden. Sikhenes kunst har tradisjonelt vært en kombinasjon av mange ulike stiler, og positivt åpen for innflytelse. Selv om sikhene og de langt eldre hinduene skiller seg fra hverandre på vesentlige områder, lever de fredfullt side om side. Kulturene låner stadig elementer fra hverandres religioner. Nirmal Singh Dhunsis masala-malerier kan sees i lys av en slik sjenerøs og ydmyk mentalitet. Samtidig er kunstneren kritisk og undersøkende i forhold til det han velger å la seg stimulere av. Overdådighetsestetikken som preger masala-serien er inspirert av (og en kommentar til) hinduenes endeløse smykking av sine guder. Hinduenes gudefigurer er ikke representasjoner av gudene, de er snarere gudene: De trenger mat, pleie og omsorg, og smigres med glitter og perler. Det å dekke til er en grunnholdning i samfunnet. Når gudefigurene etter hvert slites ut, setter man dem inn i glassbur – og fortsetter pyntingen utenpå glasset. Fenomenet er både historisk og psykologisk; man vet ikke hvorfor man utfører disse handlingsmønstrene, men de må opprettholdes. Som kunstner spør Nirmal Singh Dhunsi likevel hvorfor. Det gjør også den indisk-britiske kunstneren Anish Kapoor, men på en ganske annen måte, med sine hauger av finmalt fargepigment. Mens vi i Norge ofte oppfatter naturen som skjønnest når den er urørt, pynter man i India trærne ved å male dem i sterke farger. Kulturelle særtrekk settes i et uvant perspektiv, og kan slik bli forstått på nye måter: Både Dhunsi og Kapoor tar tildekningens og forskjønningens materialer ut av sine sammenhenger, og forskyver fokuset fra det som tildekkes til det som tildekker.
Et lignende fokusskifte skjedde i den vestlige billedkunstens overgang til modernismen, da malere som Edouard Manet lot bildets tyngde ligge i malingens fysiske tilstedeværelse på lerretet. Det representerte ble underordnet representasjonen; maleriet som maleri var på vei mot noe autonomt. Når Nirmal maler perlesnorer på sine lerreter, veksler han mellom enten å la dem “pynte” motivene eller å gjøre dem til motiver i egen rett. Som et tredje alternativ lar han dem rett og slett være abstrakte billedelementer, som rekker og rader av fargeflekker. Han jobber lekent med ulike nivåer av representasjon, noe han kan tillate seg som en samtidskunstner med høy kunsthistorisk bevissthet.
Paljettpallett
I Nirmal Singh Dhunsis malerier har også betrakteren flere valg, blant annet muligheten til å veksle mellom å fokusere på overflaten og konsentrere seg om dybden. Om øyet stopper på overflaten, kan det flekkete fargespillet i noen av maleriene minne om Whistlers eller Klimts gylne og skoggrønne nyanser. I andre viser neonfargene åpenbart til pop art. Flateoppbygningen veksler på sin side mellom pointillisme og mer geometrisk op art. De pålimte paljettene skinner, og gir et formalt spill med refleksjoner. Malerienes kryssende perlesnorer kan sees i lys av den modernistiske grid-tradisjonen – men kun som en replikk fra sidelinjen. For under de autonome linjene og uavhengige klare fargene anes portretter og små fortellinger. Det er her festen delvis går over i alvor. Beveger øyet seg innover mot malerienes første akryllag, møtes det blant andre av kunstnerens to sønner, hans far, Eugene Obiora, og religiøse læremestre. Ansiktene uttrykker autoritet, melankoli, ubehag, konsentrasjon. Historiske ubetydeligheter hentes frem i lyset, og det kjødelige og banale opphøyes til noe hellig. Faktisk er fargevalget knyttet til kunstnerens rangering av motivene, og indikerer et slags kastesystem snudd på hodet. Det er i disse lagene vi finner Nirmals gåter, tildekket og innhyllet i mystiske slør. Og han har ikke til hensikt å røpe for mye – dikter vi selv vil vi finne svar som passer hver og en av oss. Det viktigste er å ta seg god tid; da vil vi oppdage små hint om mulige løsninger.
Hvert bilde er selvtilstrekkelig, men vokser når det settes sammen med andre. Fortellinger skapes i sammenkoblingene og kombinasjonene, og både planlagte og uventede passiarer oppstår. En hel utstilling er ett kunstverk for Nirmal, som kan eksperimentere i timevis frem og tilbake for å oppnå akkurat det han eller bildene ønsker. Ser man slik på det, ligger det uventet mange kunstverk i en samling med ti malerier. Løsningene finner kunstneren både i formale og innholdsmessige bildedialoger.
Kardemomme, koriander og kanel
I hvert enkelt maleri brukes akrylmalingen direkte fra tuben; på lerretet kombineres fluoriserende farger med rene primærfarger. Effekten er slående og overdådig, som hentet ut fra et Bollywoodsk univers der “less is a bore”. Bollywoodfilm, en del av indisk filmindustri som etter hvert også produseres i England, er gjerne musikaler med overdrevent melodramatiske plot. Her finnes det knapt grenser for bruk av farger, glitrende effekter og ornamentikk; og når du tror sangen går på siste refreng er det fortsatt fem vers igjen, samtidig som nok et titalls dansende skuespillere entrer bildet. Den kvinnelige hovedpersonen er den med flest diamanter og lengst hår, og hun bærer lag på lag av florlette silkestoffer. Filmene balanserer flørtende mellom det uskyldige og det vulgære, og er ment å holde seg på overflaten. Nirmal Singh Dhunsis univers er derfor noe radikalt annet, men deler sjangerens lekne og humoristiske estetikk. Felles har de også blandingen av stilarter: Bollywood er gjerne en blanding av komedie, action og romantikk – og blir ganske passende kalt nettopp masala-film.
Nirmal er tro mot sin utvalgte vei, og har planer om å male minst hundre “maksimalistiske” masala-bilder. Bare slik kan han komme ordentlig under huden på dem. Man blir ingen mesterkokk før man kan lage sine spesialiteter i blinde, ei heller ingen guru før man kjenner seg selv. Verdens tilstand kan kunstneren aldri komme til bunns i, men han kan utforske deler av den og slik gjøre betrakteren av hans kunst bevisst disse delene. En kombinasjon av Østens holisme og Vestens individualisme er å ane i Nirmal Singh Dhunsis “garam masala”. I en god krydderblanding harmonerer smakene, samtidig som det er mulig å skille dem fra hverandre. Kanelen er søtlig, og utfyller pepperen; korianderen runder av det hele. Maleriene er som krydder for øye og tanke, og ettersmaken varer uvanlig lenge.