I de nyere akvarellmaleriene til Nirmal Singh Dhunsi dukker hender og føtter opp. De er dekket av tekstiler med forskjellige mønstre. De dukker opp litt hulter til bulter. Det er ikke godt å si om de brer om seg – skjuler seg i stoffet – eller om de prøver å finne en vei ut. Farger som går igjen, er brunt og oransje. Mønstrene har en klar adresse, et opphav i en spesifikk kultur og tradisjon, men fra et betrakterståsted vil dette nødvendigvis skifte alt etter hva slags bakgrunn og kulturelle referanser en måtte ha. Kunstneren opplyser selv at teppene vi glimtvis ser i de mer utsnittspregete, store maleriene, er såkalte dari-tepper fra India. Dette er dekkende kleder, ment til senger og kropper. Dhunsi fikk selv med et slikt fra sin mor, da han flyttet fra India til Norge i 1984.Men bildene i denne utstillingen stiller seg åpne. De har sin klare avsender, nemlig den multikulturelle kunstneren, men mønstrene kan likeså godt minne om norske tradisjons-mønstre; Rygjamønster, Selbumønster, Valdresmønster…? For hvor annerledes og hvor like er slike referanser? Og hvordan oppleves det å nettopp stå spent opp mellom indisk og norsk kultur?I en mengde tegninger – sirlig utført på varmt oransje papir – famler noen skikkelser seg frem. Viklet inn i ledninger, pølser, vannslanger og hår. Referanser til lockdown og den kaotiske omveltningen dette har betydd på et personlig plan, helt konkret, kommer også til syne: Tydelig nyvaskede hender og lemmer – uthevet med blått og hvitt mot alt det oransje. Rotete interiør, mennesker på gulvet, én fot med sokk på og én bar fot. Den samme famlingen vi finner i de dynamiske, rå og presise maleriene, gjenfinnes her. Men der enkelte bilder kan leses som nettopp bilder på større, indre eksistensielle kamper en måtte ha i erkjennelsen av det å være flerkulturell, slår disse også fast en helt konkret famling innenfor et lockdown-hjem som knaker i sammenføyningene.Nirmal Singh Dhunsis billedverden er spekket med slike referanser. Detaljer som hektes sammen, som indeksikalske tegn; bruddstykker som vitner om et vell av tanker, forhandlinger og erkjennelser. Motivene kan leses både billedlig og som helt håndfaste observasjoner. Og de veksler også så virkningsfullt mellom det humoristisk absurde og det alvorlig mørke. I ett av maleriene ser vi Dhunsi selv, som ser rett ut mot betrakteren, mens han holder opp et av de nevnte teppene. Det er konfronterende og skyggefullt. «Se hva jeg bærer på». «Hvordan ser dette ut for deg?» På samme tid må en trekke på smilebåndet av den pølsespisende, forvirrede stakkaren som i innestengt villfarelse skal til å gripe sin egen penis mens pølsene trykkes ned i munnen på høykant.Som tittelen indikerer – «Røtter og føtter» – står vi på stedet hvil i vårt opphav samtidig som vi alltid er på utkikk og på vandring. Det er en rastløs, vital hånd som har utført disse bildene. De er presise og klare. Preget av en viljes- og handlingstrang. Uansett om de er utført på notatblokkark, papirruller eller på lerret, vil de kommunisere, gå i dialog. Nirmal Singh Dhunsis bilder er bilder om møter, både mellom ens egne kulturelle overlapp og motsigelser så vel som mellom hans erfaringsverden og betrakterens.
- Gustav Svihus Borgersen